Selektiv forebygging

Nasjonale narkotikastrategier og handlingsplaner nevner stadig oftere spesifikt sårbare grupper som de forebyggende tiltakene særlig bør rettes mot. Dette fokuset er enda sterkere i de nye medlemsstatene: Estland (skolebarn, spesialskoler), Ungarn, Kypros, Malta, Polen (forsømte barn og ungdommer fra dysfunksjonelle familier) og Slovenia.

Ettersom de sårbare gruppene som den selektive forebyggingen er rettet mot ofte har betydelig erfaring med legale og illegale rusmidler, er de fleste selektive forebyggende intervensjonene begrenset til skreddersydd informasjon, individuell rådgivning og kreative eller sportslige alternativer. Man bør imidlertid ikke glemme at de teknikkene som brukes i de generelle forebyggende programmene som baserer seg på sosial påvirkning, ofte er like effektive, om ikke mer effektive, innen selektiv forebygging. Normativ restrukturering (f.eks. lære at de fleste jevnaldrende er imot bruk), selvhevdelsestrening, motivering, målfastsettelse og korrigering av myter har vist seg å være meget effektive metoder blant sårbare ungdommer (Sussman et al., 2004) men brukes sjelden i selektiv forebygging i EU. Imidlertid gis intervensjonene i rekreasjonsmiljøene (se ”Forebygging i rekreasjonsmiljøer”) for det meste i form av målrettet informasjon.

Selektiv forebygging i skoler

Hovedfokuset for den selektive forebyggingen i skolene er kriseintervensjon og tidlig identifisering av elever med problemer. Målet er å finne løsninger på skolenivå for å unngå at elever i faresonen dropper ut eller blir utvist og dermed forverrer sin situasjon. Programbaserte tilnærmingsmåter tilbys i Tyskland, Irland, Luxemburg og Østerrike (Leppin, 2004), mens Polen og Finland tilbyr kurs eller veiledning for lærere i hvordan de skal gjenkjenne problemer hos elever, også rusmiddelbruk, og treffe egnede tiltak. Blant de tradisjonelle individuelle tilnærmingsmåtene er pedagogisk-psykologiske tjenester (som i Frankrike og på Kypros), som er basert på (egen-)henvisninger. Irland har en ny intensiv skolevelferdstjeneste som skal samarbeide med skoler og familier i utdanningsmessig svakerestilte områder for å sikre at barna går regelmessig på skolen.

Selektive tiltak i lokalmiljøet

Selektive tilnærmingsmåter i lokalmiljøet er i all hovedsak rettet mot sårbare ungdommer på gaten. I landene i Norden patruljerer foreldregrupper – ”natteravner” – gatene. Østerrike har investert tungt i å forbedre balansen mellom strukturene for narkotikaforebygging, sosial trening og sosialarbeid gjennom kurs, kvalitetssikring og felles seminarer, f.eks. for ungdomsarbeidere i rekreasjonsmiljøer. Målet er også å bruke ungdomstrukturer til profesjonelle forebyggende intervensjoner. Norge satser også på samarbeid og styrker den tverrfaglige innsatsen mellom skole, barnevern og sosiale tjenester. RAR-metodene (36) (rapid assessment and response) – rask innsamling av informasjon (statistisk) i kombinasjon med intervjuer (spørreskjemaer, fokusgrupper) og/eller observasjoner av problemområdet – brukes i disse prosjektene i Norge, men også i Tyskland og Nederland.

Irland, Storbritannia og i noen grad også Nederland og Portugal har tradisjon for intervensjoner som fokuserer på høyrisikoområder. Imidlertid har også Tyskland (Stöver og Kolte, 2003, som siteres i Tysklands nasjonale rapport) og Frankrike nå foreslått tiltak på dette området. Det er nytt for disse landene å sette narkotikaforebyggende arbeid inn i spesielle geografiske områder i henhold til sosiale kriterier.

Medlemsstatene tar også i økende grad sikte på spesifikke etniske grupper i sitt selektive forebyggende arbeid (f.eks. Irland, Luxembourg, Ungarn). For eksempel er fokus på etnisitet et viktig aspekt i Ungarn, hvor romanifolket er svært utsatt for narkotikarelaterte problemer på grunn av denne folkegruppens sosiale og kulturelle særtrekk og vanskelige levekår. Opplæring av medlemmer av gruppen selv, selvhjelpsgrupper, tilsyn, ulike forebyggende programmer og lavterskeltjenester for romanifolket drives der av frivillige organisasjoner (NGOer).

Sårbare familier

Universell familiebasert forebygging, hovedsakelig kveldsmøter, forelesninger, seminarer og arbeidsgrupper for foreldre, er fremdeles populært i mange medlemsstater (Tyskland, Frankrike, Kypros og Finland), selv om det ikke foreligger bevis på at de har noen effekt (Mendes et al., 2001). I Hellas, Spania, Irland og Norge har imidlertid det selektive forebyggende familierettede arbeidet gjennomgått en interessant utvikling idet det er innført innovative konsepter som går ut over den enkelte familie/foreldre som har narkotikaproblemer og erkjenner hvilken rolle sosiale, økonomiske og kulturelle faktorer spiller for rusmiddelbruk. I Nederland konkluderte evalueringen av rusmiddelforebyggende prosjekter for innvandrerforeldre at en standardisert intervensjon iverksatt gjennom innvandrernettverkene, der man henvendte seg til kvinner og menn separat, kunne være en farbar vei (Tarweij og Van Wamel, 2004). I Norge har behandlings- eller opplæringsmetoden Parent Management Training (PMTO, Oregon-modellen), som opprinnelig var en metode for familier med barn med alvorlige atferdsforstyrrelser, blitt gjennomført og evaluert i tre kommuner. To andre land har gjennomført Iowa Strengthening Families Program (ISFP). Dette intensive familieintervensjonsprogrammet for risikoutsatte familier kombinerer undervisningsmetoder for skolebarn (10-14 år) med et opplæringsprogram for foreldrene deres, med sikte på å forebygge rusmiddelbruk gjennom økt familiekompetanse og styrkede familiebånd (Kumpfer et al., 2003).


(36) Verdens helseorganisasjon: Retningslinjer for rask vurdering og tiltak i forbindelse med bruk av psykoaktive stoffer og særlig sårbare unge mennesker.